Hei.
Akkurat nå trasket jeg inn på BI, i arvet boblejakke fra venninna mi og treningstøy. Jeg gikk hit i sørpesnø fra treningssenteret og tenkte litt over livet.

Jeg er ikke her for å studere, for bachelorgraden min var jeg ferdig med fra Universitetet i Oslo for straks to år siden.
Ikke skal jeg bygge på noe mer utdanning med det første heller, for det gjorde jeg i fjor på Norges Idrettshøgskole.
Fire år høyere utdanning har jeg. I arbeidslivet har jeg også vært siden jeg var 15 år. Ikke at dette er noe jeg fortjener diplom for, men jeg tror jeg burde vært et annet sted enn det jeg er akkurat nå.

For det er vanskelig. Alle forventningene der ute, og hvordan folk ser deg. Jeg vil jo være en selvstendig, flink og ryddig dame – ei med stålkontroll. Akkurat nå er jeg alt annet.

Jeg er jo 23 år, i vel og merke kun en måned til. Men ungt er det, det kan vi være enige om. At man er ung er ikke alltid en akseptert unnskyldning lenger. Det er jo så mange andre 24 åringer med alt på stell mener jeg.. Og selvom jeg har den jobberfaringen jeg har og fire år utanning: så sitter jeg her, på BI, uten noe annet enn gratis gjeste-internett og arvet boblejakke.

Her skal jeg sitte å søke jobber, med en farlig stemme i hodet som sier at jeg ikke får dem. Jeg hadde jo akkurat en knallbra stilling, som jeg så meg nødt til å si opp (ja si opp helt selv og på eget grunnlag). Her fikk jeg gå på dagen, og da våknet jeg opp dagen etter: arbeidsledig. Jeg har for noen måneder siden også flyttet midlertidig hjem til mamma, og dette er noe som føles veldig rart ettersom jeg flyttet hjemmefra som 17 åring. Jeg vil jo bo for meg selv og styre og ordne som jeg selv vil, men det går ikke akkurat nå.

Kort og godt: jeg har ikke leilighet, ikke jobb og ikke kontroll på fremtiden. Misforstå meg rett, jeg er ikke deprimert eller manisk over å ikke ha bedre kontroll over situasjonen: men jeg mistrives sånn. Og kanskje mest fordi at så mange forventer at man skal ha et liv som er plettfritt og planlagt. Tror ikke jeg har hatt en langsiktig plan for meg selv noen gang. Eller, jeg «planlegger» jo å ha en jobb jeg trives i, eie et fint hus med fin mann, reise jorden rundt og hehe, ja alt det der. Men dette er ikke akkurat noe jeg kan gjøre så mye annet med enn å bare være meg. Og kanskje en dag det holder for noen. Hurra.

Uansett, det føles ofte som man har altmen på samme tid, ingenting. Jeg har jo fin familie, noen få gode venner, mat i kjøleskapet, tak over hodet og en frisk kropp. Jeg prioriterer å reise så ofte som mulig, og aldri si nei til å være med på noe som helst: men ÅÅÅÅÅ hvor er jobben, leiligheten og gubben (?!?!?!). haha

Frustrasjon hjelper ikke for noe,
men jeg håper at om jeg får samlet meg litt – funnet ut litt mer av hva jeg egentlig vil og får meg fast jobb og et eget sted å bo: så ser jeg lysere på livet. Det er vel bare noe som «hører med» dette her. Og det går bra altså, det er bare litt kjedelig akkurat nå.

Hvordan er det med dere? Er det noen som har følt det på samme måte?

Xx