Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Kronikk'

Gutter og menn (og epler)

La oss snakke litt om denne arten. Menneskene som opptar så mange tanker. Er det ikke rart?

Det finnes gutter, og det finnes menn.

Jeg har bestandig sagt dem ikke er menn før de er litt eldre. Gjerne bikket 25. For meg skulle dette være en moden alder. For noen år tilbake, kanskje på samme tid – påsto jeg også at jeg skulle ha minst en unge innen fylte 25. Men kjære deg. Eller kjære meg..

Tenk deg om.

Jeg er 24 år om under fem måneder. Selvfølgelig skal jeg ikke ha noe barn neste år.
Og selvfølgelig ikke forvent at alle gutta på 25 er menn dem heller.

For menn er vanskelig. De vokser på trær, ja. Haugevis. Akkurat som epler. Men enten er de for muse-spist, råtne, for harde, for myke eller rett og slett full av mark.

De gode, saftige, modne og sjeldne eplene – de henger så høyt at man ikke får tak i dem.

Kanskje er dem for høye på pæra.

Men de fins. Og nå var det forsåvidt epler jeg snakket om. Ikke pærer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I en podkast jeg hørte på tidligere, fikk jeg høre at man ofte «over-rater» seg selv. Man tror man kan få tak i det diggeste eple, når du egentlig er et overmodent og bedrevitende eple selv.

Men det ser man jo ikke.

Det er jo så mye enklere å se på andre. Du ser jo egentlig kun halve deg selv med det blåtte øyet.

Og hvorfor er det egentlig sånn at det øverste og fineste eple på treet, er det du jakter etter? Det du aldri får tak i.

Akkurat som en jeg møtte en gang. Umulig. 

Er dere egentlig klar over hvor mye digg som kan bli laget av litt for bløte epler, eller?
Eplekake, eplesyltetøy, eplegelé, eplesaft, eple-nam og eple-kos.

Kanskje ikke det øverste eple er så digg likavæl´

Eller kanskje man duger, til tross for litt skranter.

Jeg stikker på epleslang. 

God helg!

Xx

Responsen var enorm

Wow. Tusen takk.
Mitt forrige innlegg rundet over 5500 ulike lesere. Antall sidevisninger var enda høyere. Det er mye til å være en liten blogg. Jeg kan forstå at flere ville lese kronikken på nytt – for det kan virke som galskap, kan det ikke? Å være ærlig, gjør deg fort veldig sårbar – og en skal heller aldri tråkke noen på tærne. En skal heller ikke tro at alle digger det du skriver, eller er enig med deg. Vi kan ha ulike synspunkt, verdier og meninger – men vi kan være venner for det.
a4f6d2a9-7d27-4a19-b379-398bb0b9a981
Kronikken var personlig, gav mange sjokk og mange en mulighet til å bli bedre kjent med meg. Jeg kommer ikke til å eksponere mine sosiale media-kanaler med masse personlige og dype greier: men av og til kan det være moro å slippe lesere litt under huden. Og jeg må takke, så uendelig mange ganger – for all respons.

Responsen var enorm. Så mye mer enn hva jeg forventet. Flere venner jeg møtte på gata hadde lest den og var positive. Flere lange og fine meldinger tikket inn på facebook. Det kom også meldinger på LikedIn, Instagram – OG før første gang fikk jeg mer enn 4 kommentarer på selve BLOGGEN. (haha) Det er så mange sabla bra mennesker der ute – som jeg må takke for at tok sin tid til å respondere, dele eller kommentere noe som var så viktig for meg å få frem. Et budskap om å blant annet fokusere mindre på fasade, og tanker hos dem som ikke bryr seg om deg.

Xx

Endelig har jeg råd til fettsuging 

IMG_7982 (1)
//Kronikk av: Marte Ytre-Hauge

Jeg vil bli som jeg var. Jeg vil se ut, slik jeg så ut rett etter finalen i Robinsonekspedisjonen 2016. 42 dager på sol, vann og kokosnøtt. Selv den gang så jeg ikke at jeg var blitt litt slankere – men når jeg har sett på bildene i ettertid: da ser jeg hvor mye jeg drømmer om å se sånn ut, hele tiden.

For ja, nå har jeg spart. Føkk BSU da, det er jo ikke like viktig som å ha slanke lår i sin beste alder. Og om dette skal være min beste alder, hvordan skal jeg da se ut om noen år – om ikke jeg tyr til et sånt drastisk tiltak? Å velge den enkleste veien – er lik mindre strev. Legge meg under kniven, få vekk alle godsakene jeg har kost meg med uten dårlig samvittighet. Kanskje jeg kan få det mellomrommet jeg alltid har drømt om. Så kan jeg begynne å si «please mind the gap«, slik som t-banen sier hver dag.

Hold dere fast folkens, for her kommer det en mening. En sterk en.

Jeg beundrer de friske jentene. Ja, nesten mer enn jeg beundrer alle dere syke – som har kjempet dere ut av et forstyrrelsehelvette. Det er klart det er sterkt, tøft og beundringsverdig – missforstå meg rett. Men i følge statistisk sentralbyrå, er det faktisk ekstremt høye tall av forstyrra jenter: det er faktisk så mange av dere. Dere friske livsnytere som har lært å elske dere selv: jeg ser så mye mer opp til dere. Ikke finnes det så mange av dem lenger heller.

IMG_8013

Jeg vet ikke hva jeg er. Frisk eller syk. Jeg vet jeg har blitt 8 kilo tyngre enn bildet over, men at jeg fremdeles ikke er overvektig, men heller ikke bra nok. Aldri bra nok for idealene jeg ser hver eneste dag. Ikke bra nok for de fine folka med rå guns på elixia, eller gutta på by´n som nekter å møte blikket ditt. Ikke bra nok for å gå rundt offentlig i bikini på sommeren, ikke bra nok for å kunne nyte tre store kuler med is. Bra nok for venninner – de kan jo ikke si annet. Bra nok for pappa. Bra nok for mamma.

Og der ser dere det. Glemmer vi hva som er viktig? Glemmer vi hvem som er viktig? Glemmer vi at vi faktisk ER bra nok – for dem kjæreste vi har? Samfunnet vi lever i er blitt så vrengt – og forestillingene i hodene våre følger etter. Ganske på vrangen dem også. Det provoserer meg, og jeg blir irritert. Mest på meg selv. Tenk å sløse bort så mye tid som man gjør, for å være bra nok for fasaden. Jeg sminker meg på skolen, hver eneste dag. Da tenker jeg at folk kikker heller på fjeset mitt, enn på kroppen min. WIN tenker jeg – «bare ikke se på disse låra». Vi sørger hele tiden for å skulle være bra nok, for personer som egentlig ikke bryr seg et sekund om deg.

Pappa ble sint. Og sikkert mest lei seg, da jeg fortalte at disse låra skulle fjernes. De skal vekk, og aldri bli de samme. Jeg skal operere, jeg skal bli så slank jeg drømmer om. Jeg skal bli noe denne kroppen ikke er i stand til å bli naturlig. Jeg kan betale x-antall tusen, og endelig være fornøyd. Og denne tanken trodde jeg så sterkt på, at jeg begynte å spare. For lenge siden.

Men så slår det meg… 

Er det verdt det? 

Man gjør så mye rart for andre enn seg selv. Jeg som (faktisk) er ei nokså oppegående og psykisk sterk person; jeg begynner å innse hvor sprø man kan bli av omgivelsene. At jeg i det hele tatt har, i løpet av en lang periode – satt av penger til å gjøre noe så unaturlig med meg selv. Jeg som egentlig er den jenta som verdsetter naturlig skjønnhet – så mye mer en falske vipper, lepper, pupper, lår.

Hvorfor går det så langt? Jeg har ikke noe i mot at folk velger å endre på utseende sitt: naturlig eller kirurgisk. Så kjære venner med ulike «tiltak» for utseende: dere er vakre, og jeg elsker dere. Det jeg har noe i mot – et at jeg selv har disse tankene, planene og idealene. Dette er nytt for meg. Jeg har noe sterkt i mot hvordan hodet mitt har tenkt og hvordan nye «verdier» har kommet på dagsorden. Jeg er så lei. Så innmari lei av alt gnål om kropper. Mitt gnål, ditt gnål, venners gnål.. Vi må trene, vi må gå på diett, vi må gjøre ditt, og gjerne datt.

Jeg innser det. Jeg har vært rimelig skækk i nøtta når jeg har satt over penger til fettsuging. Nå har jeg råd, men jeg kliner heller til med noen reiser og litt ekstra inn på BSU. Snakkes a Miami 2017. Føkk det her.

tempimageforsave-22
..og tenk det dere, alle disse tankene kom strømmende inn i hodet på meg da jeg sto i dusjen i sted. Erre ikke rart’

Skrevet: 9.februar 2017
Turte å publisere: 10.mai 2017
Antall revisjoner: 48

LES: det er ikke nødvendig å kommentere saken uten å ha lest hele teksten. Merk dere også at dette er en kronikk, og dersom du ikke vet hva dette er: så google it. Kort og godt en tekst preget av noe ironi og muntlig språk.

Xx